|
Nylig har jeg tatt et oppgjør med et ord jeg selv har plassert i vår
menighets målsetting. Ordet smaker godt, men det gjør ikke så godt som
det smaker.
Ordet jeg refererer til er «brukervennlig». Jeg innser at dette
ordet, og alt det bærer med seg av løfter til mennesker, skaper store
praktiske utfordringer og fører med seg skremmende teologiske
implikasjoner. Dette ordets løfter kjemper mot det vi ønsker å være som
menighet, og forløser noen hedenske drivkrefter som trekker i en annen
retning enn jeg ønsker å lede.
Menighetens forbrukeradferd
En «brukervennlig menighet» kommuniserer at folk kan komme for å
bruke lovsangen, bruke søndagsskolen, bruke fellesskapet og kaste
terning i forhold til prekenens kvalitet. Et løfte om brukervennlighet
underbygger en forbruksmentalitet, og de som deltar reduseres til det
som har blitt en av de mest anvendte metaforene for mennesket, nemlig
«kunde». Det er slik de fleste av oss forstår oss selv, bevisst eller
ubevisst, i forbrukersamfunnet. Som kunder.
Jesus sier: «Gjør dere ikke bekymringer, og si ikke: ‘Hva skal vi
spise?’ eller ‘Hva skal vi drikke?’ eller ‘Hva skal vi kle oss med?’.
Alt dette er hedningene opptatt av. Men den Far dere har i himmelen,
vet jo at dere trenger alt dette. Søk først Guds rike og hans
rettferdighet, så skal dere få alt det andre i tillegg» (Matt 6,
31-33). En annen oversettelse sier at slike ting «løper hedningene
etter».
Du kan være en som løper etter disse tingene, eller så kan du være en
som følger etter ham. Det er altså forskjell på folk, og å være en
kunde er ikke et alternativ for den som følger ham. For det er hedensk
å være kunde, og det er kristent å være disippel. Kundementalitet og
konsum står imot disippelskapet (Alan Hirsh, «The forgotten ways»,
Brazos Press).
Menigheten i møte med forbrukersamfunnet
Det er viktig å forstå vår målgruppe, og enhver som mener alvor med
å komme i kontakt med nye mennesker, må forholde seg til
forbrukersamfunnet. Vi er jo selv i aller høyeste grad en del av det,
og er kanskje til og med større offer for dets hedenske innflytelse enn
vi aner?
I boken «Fra Gud til Gucci» beskriver Erling Dokk Holm hvordan konsum
er religion for mennesker i vår samtid. Han skriver at «forbrukets
funksjon er å ivareta andre behov enn de rent materielle. Forbruket
skal tjene mange roller og mange herrer.» Vi kjøper ikke lenger fordi
vi trenger flere ting, men vi kjøper for å dekke helt andre behov.
Psykologen Abraham Maslows behovshierarki er en teori om menneskelig motivasjon. Øverst finner vi selvrealisering,
så status, tilhørighet, sikkerhet og til sist grunnleggende fysiske
behov. Grovt sett kan man plassere våre handlinger i forhold til denne
klassifiseringen, men rekkefølgen har endret seg drastisk i Norge i de
siste årene. Holm fortsetter:
«De norske husstandene i 1960 brukte om lag to tredeler av sine
inntekter på sikkerhet og mat, altså på Maslows to nederste nivåer, og
en tredel på det som gir oss respekt, status og selvrealisering. 40 år
senere er dette snudd på hodet. Vi har altså gått fra et samfunn der
hovedtyngden av ressursene har vært rettet inn mot å holde liv i oss og
gi oss tak over hodet, til en tilstand der majoriteten av befolkningen
bruker det meste av sine inntekter på å foredle seg selv.»
Konsum og kundementalitet er hedensk, og får oss til å løpe feil
vei. Å søke Guds rike handler om å se himmelen over alt som vi kan eie,
alt som kan foredle oss – og å være en deltakende disippel som gir, og
gleder seg over det en får.
Forbrukersamfunnet produserer kunder som foredler seg selv, og leder
mennesker lenger og lenger bort fra disippelskapets hensikt: «Jeg lever
ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Det er disse hedenske
drivkreftene Jesus avslører når han sier: «slike ting løper hedningene
etter,» men dere skal søke Guds rike. Dette er to helt forskjellige
ting; å foredle seg selv, eller å forherlige Kristus!
Midt i en kultur hvor avisene, reklamen, bladene, debattprogrammene,
spaltene og tilbudene bombarderer oss med alt vi burde, skulle og
fortjener, så skal det ikke mye til før kristent lederskap også
anvender disse virkemidlene slik at de til slutt forveksles med det
budskapet vi egentlig formidler. Det må trekkes en tydelig grense
mellom kunde og disippel, mellom hedensk drivkraft og hellig kall. Og
det er det kristne lederskapets oppgave å bringe denne tydeligheten på
banen.
Fremtidsfolk i forbrukersamfunnet
Disippelskapets hemmelighet ligger i at man lever det livet man
allerede har fått. Apostlenes gjerninger 2, 42–47 er et bilde av et
fellesskap hvor Åndens liv har brutt inn i vanlige menneskers liv og
gjort dem til aktive deltakere, ikke kunder på jakt etter tilbud.
Etter 40 år med kirkevekstundervisning og kirkevekstforskning, er det
jevnt over enighet om at resultatene ikke er til å skryte av.
Kirkeveksttenkningen har brakt med seg mange gode prinsipper, men de
fleste prinsippene handler om å produsere og levere en best mulig
«vare». Under ligger dessverre ikke noen annen drivkraft enn nettopp
jakten etter den «brukervennlige» menigheten. I tider av sterk vekst
for Guds rike har man sunget sanger og snakket om hjemlandet himmelen,
og hvor fremmed man kjenner seg her. Utfordringen vi møter i dag er at
vi kan kjøpe oss ting som bygger status og selvtillit, slik at
lengselen etter himmelen drukner. Jo flere ting vi kjøper, eier og
konsumerer – jo dypere røtter slår vi her.
Å søke Guds rike
Konsum og kundementalitet er hedensk, og får oss til å løpe feil
vei. Å søke Guds rike handler om å se himmelen over alt som vi kan eie,
alt som kan foredle oss – og å være en deltakende disippel som gir, og
gleder seg over det en får.
Øystein Gjerme er hovedpastor i Bergenskirken, lærer på
Lederskolen og leder for Pentekostalt Senter for Ledelse og Teologi.
Artikkelen er tidligere publisert i magasinet Lederskap.
 |
RSS for kommentarer
u skriver:
"Selve...
